Hvilepuls i førjulstida

Ja, det er faktisk sant! Midt i julemesseinnspurt, adventspynting og førjulsstrev, er pulsen min mistenkelig lav, i alle fall i kveld, for jeg har vært på Hidra, ei utrolig idyllisk øy. Her er det alltid vakkert, uansett vær, morgen eller kveld. Det er noe med hele atmosfæren her ute generelt, og stemningen i  "Fruenes hus" spesielt. To hyggelige damer har laget DEN koselige interiørbutikken i ei gammel bu ute i havgapet.

Jeg og mange damer med meg, tok turen i kveld. "Fruene" åpnet bare for oss, så vi følte oss som de "vip'ene":
Her ventet nybakt kringle og deilig kaffe i det som må være den hyggeligste garasjen som finnes. Det var tent lys i bøtter og spann, og inn i vinduene i det gamle, hvitmalte skipperhuset, var det lov å titte alt en ville. Der var det dekket et innbydende julebord, bare for å glede oss og alle andre skuelystne.

Bua var stappfull av alt en "interiørdame" kunne drømme om, lekkert utstilt. Fristelsene (og ideene) var mange, og mellom kikking og kaffedrikking og koseprat, klarte vi selvfølgelig "å dra kortene" noen ganger også... Herlig å handle julegaver i dette lille lokalet, ja, inspirerende rett og slett.

Vil du oppleve noe helt spesielt i førjulstida?! Dra til Hidra!!

Fruene; Kari og Reidun i døra til sin fantastiske butikk:
"Velkommen igjen!!"

Rosiner?! Nei takk!

I går var det fare på ferde i heimen; den "lille hunden" (bare godt og vel 30 kg) hadde jobbet litt vel mye på egen hånd mens resten av familien var av sted. Når katten er borte, danser som kjent musene på bordet, og når "mor og far" er ute, er "Stella" helt sjef hjemme. Hun som til vanlig ligger som et "stueteppe", utforsker huset på en måte hun aldri gjør når "menneskene hennes" er hjemme, og i går fant hun godsaker på kjøkkenbenken...
Vi hadde glemt en halvfull pakke rosiner der, og den pakken fant selvfølgelig veien inn i munnen på en alltid glupsk golden retriever. Hun spiste ALT, også selve pakken, lykkelig uvitende om at rosiner kan virke på hunder som slørsopp gjør på mennesker. Fem rosiner pr. kilo hund kan være fatalt, og her var det mist 100 gram som var fortært, hvor mange rosiner er ikke det?! Alt for mange...







Vi kom hjem til to fornøyde hunder (den gamle hadde nok smakt litt, hun også), og restene av en rosinpakke.Nå var gode råd dyre! Veterinærvakta var i Eiken (en times kjøring herfra), og verdens beste dyrlege var bortreist.
Vi fikk vakthavende veterinær på tråden og fulgte hans råd etter beste evne, og med uvurderlig hjelp av en legevenn, fikk "Stella" den behandlingen vi kunne gi ... Så var det bare å vente, - ett døgn før faren var over...


   Stella taklet den, for oss, traumatiske situasjonen med stoisk ro; hun gikk og la seg og oppførte seg som om ingen ting var hendt. Hun bare tok i mot all den kjærlige oppmerksomheten, og den intense omsorgen med den største selvfølgelighet; hun er jo familiens "baby", og alles lille sjarmtroll...

I morges var hun på tur i skogen og løp i kjent stil, uten mèn av noe slag. "Rosiner; er det noe problem?!"  Tydeligvis ikke, men "mor" har satt foten ned: Det går med rosinene som med sukaten; de bannlyses!!!

Femdobbelt porsjon!

Nå er kakeboksene er fulle av sprøstekte krumkaker, lekre sandkaker, fristende fingerkremkjeks og sirupssnipper laget med millimeter-presisjon! Og jeg som  bare har stekt krumkaker! Er det ikke et under?!

I over 20 år har noen av damene i nabolaget møttes til felles julebakst: Porsjonene femdobles, og en hel dag settes av til prosjektet. Avspaseringsdager, fridager og vaktbytter må til, for møtes skal vi, tradisjonen må  holdes i hevd. Og mens vi oppdaterer hverandre med "familienytt", deler litt av hverandres liv siden sist vi møttes, blir julebaksten gjort unna, på tradisjonelt vis, med stor omsorg og kjærlighet.Vi er effektive eksperter på egne oppskrifter, deiger og rører, men når jeg for eksempel skal kjevle deigen til fingerkremkjeksene, forsvinner selvsikkerheten, og deigens opphavskvinne må konsulteres: Skal det se slik ut, litt tynnere?! Eller??
Vi kommer i mål, fornøyde og litt trøtte, men veldig glade, oppmuntret av fellesskapet og gleden over å gjøre noe sammen. Og bevare oss vel, så fort det går til neste gang!!

Apropos sirupssnipper:
Her er et lite utdrag fra Lars Ole  Klavestads bok: "Alle fugler små de er" 


SIRUPSNIPE ( Tringa cacus)
"I motsetning til myrsnipen holder sirupsnipen seg på det tørre.
 Den trives best i bokser og smaker fugl. Av navnet skulle man
 anta at arten er treg og seig, men fordi den er en smule søt,
 forsvinner den som regel fort fra fatet. Sirupsnipen er en av sju
 slag som er å se i julehøytiden."

HONNINGDAG!

Sol, blå himmel og søndag på en gang, kan det bli bedre?! Etter dagevis med regn og gråvær, blir verden plutselig helt forvandlet; sola SKINNER! En  dryppende våt fjellvegg blir en glitrende edelsten, og høstgule blader  lyser som stjerner.
Jeg møter glade folk over alt, på sykkeltur, padletur, rusletur, heietur, alle er på tur! Sola har lokket oss ut fra gjemmestedene våre; vi bare MÅ ut, kjenne sola i ryggen, varmen i kinnene, smilet i øynene, sitte inntil en varm stein, se sola speile seg i vannet, ha kaffe på termos, niste i sekken, kjenne "en smak av honning"

"Å ligge på et svaberg og bare være til'
og kjenne solen varme i en luft så mild. 
Det er hva jeg kaller en smak av honning.
Å vite at man ikke har behov for noen ting, 
nei, bare kjenne gleden for alt som er omkring, 
det er hva jeg kaller en smak av honning" 
 ( Per Lillo Stenberg)

En engel til deg

Nå står allehelgensdagen for døra ,og mange går til kirkegården for å tenne lys, for å minnes.
Jeg sender en spesiell hilsen til deg som kjenner på sorg og savn, med denne lille engelen,

og dette ordet fra Bøkenes bok:
Han har omsorg for dere! ( 1.Peter 5,7)